Av Cesar Mondragon, lærer og daglig leder i 5. etasje. 

Det finnes et sted i Norge hvor unge mennesker jobber mellom 20 og 40 timer hver måned uten lønn. Helt gratis. Dette i tillegg til heltids universitetsstudier og betalt deltidsjobb. Og de elsker det. Stedet heter Studentersamfundet i Trondheim, hvor studenter jobber frivillige som alt fra servitører og kokk til elektrikere og journalister. I tillegg blir det en stor kulturfestival annet hvert år i byen kalt UKA. Den produserer som regel et overskudd på ca. 6-7 millioner kroner som går til Studentersamfundet og som har hatt artister som Snoop Dogg og Jay Z i line-upen sin. Og absolutt alle som er med på å få til alt dette er studenter som jobber frivillig. Fra økonomiansvarlig til bargjengen. Ingen belønning annet enn kunnskap, personlig utvikling, venner for livet og den følelsen om at man er med på å være med på noe stort og betydningsfullt. 

Jeg har selv kjent på det. I 2010 kom jeg til Norge fra Colombia etter mange år forelsket i det norske språket, den norske historien og sjelen og svart metall. Jeg hadde fått meg studieplass i Norges beste universitet i Norges beste studentby. Foreldrene mine kunne støttet meg økonomisk og visumet ble godkjent. Plutselig var jeg i Trondheim. Jeg skulle bo ved Moholt studentby, litt utenfor sentrum. Etter en tre dagers reise til Trondheim (jeg kjøpte de billigste flybillettene), kom jeg til en studentby med masse liv. Fadderuken var fult i gang og mange førsteårsstudenter var rundt omkring Moholt, vorset og spilte kubb. Jeg var så glad. Jeg tenkte: Her er mine nye bestevenner. Jeg gledet meg til å bli kjent med dem. På det tidspunktet visste jeg ikke at Moholt var studentbyen hvor ingen nordmenn bodde fordi internasjonale studenter fikk prioritet da hyblene var møblerte og billige. Nordmennene jeg så ved ankomst var der fordi linjeforeningene ved NTNU disponerte av kjellerne rundt studentbyen for å feste. Jeg skjønte veldig fort at å bli kjent med nordmenn skulle ikke være lett.  

Jeg skjønte veldig fort at å bli kjent med nordmenn skulle ikke være lett.  

Noen dager etter min ankomst var jeg på IKEA med en colombiansk venn. Vi traff en annen internasjonal student og drev å klage høyt på parkeringsplassen på at det var så vanskelig å bli kjent med nordmenn. En mann som var i nærheten hørte oss mens han tok seg en røyk. Han kom til oss og sa: «Hvis du vil bli kjent med folk, søk Studentersamfundet. Det er kjempegøy. Jeg er på veg dit nå». Han satt seg på motorsykkelen sin og kjørte av gårde. Jeg og kompisen min undersøkte det. Det røde huset vi hadde sett flere ganger viste seg å være spesielt. Så spesielt at man ikke kunne bare melde seg frivillig, nei. Man måtte søke (!). Altså, selv om man var villig til å jobbe gratis, så måtte man skrive en søknad og gå gjennom en opptaksprosess. «WTF?!» Men det betydde vel at det kanskje var verdt det? 

Altså, selv om man var villig til å jobbe gratis, så måtte man skrive en søknad og gå gjennom en opptaksprosess.

Jeg kunne ikke noe norsk da jeg kom til Norge i august 2010, men i januar 2011 følte at jeg kunne klare meg litt og søkte på det lokale språket. Jeg hadde studert grafisk design i Colombia, så det ga mening å søke i studentavisa Under Dusken som layoutmedarbeider. Jeg ble kalt inn til intervju. To hyggelige folk møtet meg. Dessverre for meg var en av dem fra Sandnes i Rogaland som betydde at alt bokmålet jeg hadde lært var ubrukelig. Likevel klarte jeg å lure dem til å tro at jeg forsto hva de sa og fikk stillingen. I dag kan jeg trygt si at mitt liv i Norge startet på ordentlig etter det. Da jeg begynte å jobbe i Under Dusken ble jeg kjent med utrolig mange nordmenn som jeg holder kontakt med i dag, tolv år etterpå. Jeg lærte så mye sosialt, faglig og fikk utviklet meg som person. Under Dusken-gjengen tok meg imot og det ble som lovet: Mye arbeid, mye nytt kunnskap, mye fest, mye kjærlighet, mye drama, mye av alt. Og hver gang jeg tenker på det har jeg null tvil at det var verdt det. Dette selv om jeg fikk aldri en krone for de mange timer jeg måtte vie til det i tillegg til skolearbeid og en deltidsjobb jeg fikk meg noen måneder senere. Det gikk og det var så gøy, så lærerikt.

Finn noe du brenner for og engasjert deg! Det skal gi deg den følelsen av å være med på å bygge noe større enn deg selv, spesielt når du får se hva det blir til slutt. Det er uvurderlig.

 
I etterkant har jeg blitt «voksen» og har fått mulighet til å være med på å utdanne Norges ungdom som lærer. Et fantastisk privilegium som jeg setter utrolig mye pris på. Og etter 5 år på både ungdomsskole og videregående har jeg måttet håndtere de fleste ungdomsutfordringene, fra skolevegring til vold. Det finnes kun en ting som jeg er redd for å se: Unge mennesker med fantastiske forutsetninger i livene sine og med foreldre, venner og lærere som bryr seg om dem og støtter dem, men som ikke brenner for noe. Med ingen tydelig sterk lidenskap. Så mye talent og potensial som ikke er i bruk ennå. Så dette kommer fra hjertet: Finn noe du brenner for og engasjert deg! Er det politikk, er det et band, er det en YouTube-karriere, er det kunst, er det idrett, gjør det! Det kommer til å ta en del av din fritid, ja. Det kommer til å være frustrerende til tider, ja. Men det kommer til å være verdt det. Det skal gi deg mening. Det skal gi det et formål. Det skal gi deg kunnskap. Det skal utvide din CV. Og viktigst: Det skal gi deg den følelsen av å være med på å bygge noe større enn deg selv, spesielt når du får se hva det blir til slutt. Det er uvurderlig. Det er minner for livet. Plutselig er du en 35 år gammel lærer som ser fortsatt tilbake til sin tid med søvnløs netter med gratis overarbeid, som kanskje en av de beste tidene av livet sitt. Og den eneste tingen den læreren angrer er at han ikke startet tidligere.